Mamma 89 år - 11.juli 2012

Egil, Bie, Erik og jeg ba mamma ut på middag....

Jeg sendte ut en sms og "vips" så var de der!

Takk for at dere kom og gjorde denne kvelden så bra!

Takk for maten! ..Gunn og Birgit:

 - Hils til kokken og alle som sto på for at vi skulle få

god mat og drikke!

Fagerheimlåven....

....etter endt dag på representantskapet i Fagforbundet Telemark, klarte vi ikke å la være å dra bort til FAGERHEIMLÅVEN! Når jeg ankom Langesund onsdag 20 juni, ble jeg stående i hallen i resepsjonen og la merke til en monter med keramikk, smykker m.m. Det så ut som kvalitetsvarer....Da jeg leste informasjonen, så jeg at det sto Fagerhemlåven! Hmmmm...det er jo Anne Helene, tenkte jeg - visste jo at hun hadde en låve i Langesund! Tre minutters gange, sto det! Da tenkte jeg at jeg ville kikke litt nærmere etter dagen etter... som tenkt, så gjort. Jeg fikk med meg Ragnhild og vi ble vist rundt at Anne Helene. Så varm og god og omsorgsfull slik jeg kjenner henne. Godt å se deg igjen! Sammen med sin Åsulv har hun bygget opp et innholdsrikt konsept med flere funksjoner og skapt et sted for kurs, konferanser, selskaper og aktiviteter.

Kjakan......

Han var altså 17 år når han dro fra Rjukan. Jeg hadde en god samtale med han og kona for noen år siden. Han var veldig opptatt av at de var mange som forsvarte langet vårt i den siste verdenskrigen. Han har likevel blitt et av symbolene på "de mange" Ja, de var mange. Faren min var en av dem. Sammen med de andre brødrene hadde de radio på loftet. Ingen av søstrene visste noe om dette.....Nyheter fra England...Rart å tenke på. Mange tap, mange skrekkopplevelser, mange stunder med redsel og gru. Men også gode historier om han som fikk lensmannen til å sette seg på kassa med radioen i! Lensmannen var rundt for å samle inn alle radioene. Og bestefar "Baker Hansen" som skjulte folk - og gav dem mat og husly. Alle "de mange" som gjorde en innsats var med på å frigi landet vårt. Mange av dem døde. Det var tap for koner, mødre, fedre, brødre, søstre og barn. Onkel Olaf som kjørte sabotørene - han risikerte også livet. Mange var de, mange. La oss kjempe for at de unge ikke skal oppleve krigens gru. Det er viktig å tenke på at det aldri kommer noe godt ut av volden, skrekken og gruen i krigens og terrorens handlinger. http://nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.8125378 Kjakan er opptatt av fred. Vi har mye å lære av slike folk som Kjakan. Vi møter hverandre som mennesker.

R*A*R*T gangelag

Det oppstår en ide og noen tar tak i det og bare "GJØR" det! Jeg hadde lenge sett at mange hadde sluttet seg til en gruppe på fjesboka som het R*A*R*T gangelag. Denne gruppa var aktiv og det så ut som om de hadde det kjempegøy! Og alle kunne være med. Men kunne jeg??? Tenkte jeg, våget meg ikke med, liksom... Så så jeg den ene etter den andre som hadde vært ut for å ta en skikkelig trimtur. Det så bra ut, og lett. Men jeg var ikke kommet så langt at jeg tok utfordringen... Men ettersom jeg leste om dem, ble min interesse vakt. Så fredag, da jeg Bjørn inviterte til Ryes ve, prøvde jeg å spørre Marit, nei da. Hun skulle hjem. Ja vel, sa jeg da...og tenkte at jeg skulle dra på Rjukanbadet. Så langt kom jeg ikke. Det var tanken på å komme seg ut i lufta som tok overhånd. Jeg dro opp til Krossobanen og tenkte at nå var vel folka foran meg og la trøstig i vei oppover Ryes vei. Pulsen steg, og jeg gikk på. Tenkte at det kunne hende at jeg fikk kontakt med folket hvis jeg gikk skikkelig på, eller når de kom ned igjen. Plutselig blir jeg var at noen kommer bak meg. Ser at det er Bjørn og Cecilie. Oj, - de er BAK meg! Takker Bjørn og Cecilie for følget. Det var virkelig en god opplevelse å få godord og oppmuntring for en nybegynner. Det har visst ikke skorta på hverken humor eller godord før heller. Målet er at alle kan gå i det tempoet som passer best for dem. Resultatet er at en presser seg litt ekstra, konkurranseinstinktet våkner og bare drar en fremover - og plutselig befant jeg meg i 8. sving sammen med de andre.......Jeg gikk litt til, men så snudde jeg. Var jo bedt til Mona for å spise middag sammen med gode venner. Så da snudde jeg, og fikk i oppdrag å hilse til de som kom etter. Og hvem kom når jeg hadde godt en stykke nedover? - Jo det var Marit og Eli! Vi fikk en god prat før jeg satte kursen nedover igjen. Så Ryes Vei kan brukes til mange ting. Veien var veldig fin nå.

Bluesfestival med fagforbundet i Telemark :) Fint å kjenne følelsen av å bli tatt vare på......

En liten gutt er født...en herlig liten krabat. En helt ny verdensborger med sin personlighet... Tenk på det...Du kan gjøre en forskjell. Tenk hvor verdifulle alle er. Og tenk hvor forskjellige vi egentlig er! la oss dyrke ulikheter, snakke sammen, sette pris på hverandre og glede oss over at vi er forskjellige, ser verden fra ulike synsvinkler....underlig og verdifullt, magisk! :)

Varme møter....

Og den herlige Minken! Det var så rørende og tårene mine klarte ikke å være på innsia av øyelokket da hun, Minken altså, sto på toppen på siden av band- bua og tok imot oss alle, takket oss alle for samarbeidet! Strålene, Minken! Det hele var godt og ærlig! Så var det Anja, da. Hun var så ivrig og ville så gjerne hilse på deg. Du sa "så klart"! da jeg sa ifra...og du tok deg god tid til å prate med henne. Hun fikk jo "stjerner i øya" - TAKK!!!